Etter å ha vært
gjennom første leksjon i informasjonskompetanse, sitter man igjen med
inntrykket at nok en gang kan norske elever lite og ingenting. Ikke kan de
norsk, ikke matematikk, ikke fremmedspråk, ikke kan de sitte stille og de kan
ikke engang søke seg fram til informasjon på nettet. Hvis de først finner noe
informasjon er det vanskelig for dem å vurdere om den er til nytte eller ikke.
Jeg hører til dem
som fremdeles tror vi har noen kvaliteter i norsk skole, og at tilstanden ikke
er så ille som man får inntrykk av når man åpner en avis, men akkurat når det
gjelder elevers informasjonskompetanse kjenner jeg meg godt igjen i forskernes
funn. Flertallet av mine elever (i ungdomsskolen) kan for lite om dette. Det
begynner heldigvis å bli en stund siden sist jeg så "Kilder:
www.google.com" i en litteraturliste, men vi gjør små framskritt. Til
elevenes forsvar vil jeg si: Dette er ikke enkelt.
Som det nevnes i
leksjonen, er mange elever ”digitale innfødte”. Det er ikke sikkert det er så
enkelt for en som har vokst opp med internett å skille mellom ”nå produserer
jeg noe selv”, ”nå setter jeg sammen mening av noe som noen andre har skrevet”
eller ”nå skriver jeg av noe jeg ikke helt vet hvem har skrevet”. Selvfølgelig
er det skolens ansvar å gjøre elevene i stand til å takle den digitale
hverdagen. Men til skolens forsvar vil jeg si: Dette er ikke enkelt.
I leksjonen
er flere forskere sitert. Det er særlig to sitat jeg har tenkt en del på. Roger Säljö
sier i boka Lärande i praktiken -Ett sociokulturellt perspektiv at ”utviklingen framover vil stille enda
høyere krav til oversikt, strukturering og begrepsmessig kunnskap, og at å
sammenfatte, trekke ut det viktigste og kritisk evaluere informasjonen vil bli
stadig viktigere i et samfunn med økt informasjon”. Videre hevder Lundquist i artikkelen "Elever och lärare mitt i verkligheten" at
” Utfordringen ligger derfor i å utdanne
elever som både kan stille spørsmål, kritisk granske informasjonen…”.
Legg
merke til noen av verbene her, evaluere
og granske. Når vi lærere setter opp
kriterier for måloppnåelse i de enkelte fagene, er dette verb som blir brukt
for å gi til kjenne hva som forventes av elever som skal ha de høyeste
karakterene (5 eller 6). Til vanlig forventer vi ikke at alle elever skal være
på et slikt kognitivt nivå. Kan vi da forvente det når det gjelder
informasjonskompetanse? Dette er ikke enkelt.
Men
at noe ikke er enkelt, betyr selvsagt ikke at man skal gi opp. Chaim Weizmann sa visstnok; ”Vanskelige ting tar lang tid. Det umulige tar litt lengre tid.”. I
forskernes råd om tiltak ser vi igjen at mye står og faller på læreren både når
det gjelder hennes egne digitale ferdigheter og evne til å veilede elevene. Jeg
har sans for Louise Limbergs uttalelse: ”Det behövs modiga, kunniga och
radikala lärare”. Da gjenstår det
å se om vi lærere tar utfordringen, og om vi får mulighet til kompetanseheving
slik at vi blir i stand til å gjøre den jobben som står foran oss.
