Å bruke regneark i skolen

Det virker som bruk av regneark stort sett er overlatt til matematikklærerne i skolen. Jeg har undervist i regneark i flere år, men har enda til gode å få et spørsmål om det fra noen av mine kollegaer som underviser i andre fag. Man kan selvfølgelig heller ikke forvente at de skal stille spørmsmål om noe de ikke kjenner til, og jeg har nok også gjort lite for å opplyse dem om at regneark kan brukes til mer enn tallbehandling.

I min undervisning forsøker jeg å bruke regneark der det er "naturlig". Når vi arbeider med privatøkonomi er det lett å dra fram regnearket, vi bruker det også en del når vi arbeider med geometri, f.eks. for å undersøke hvordan areal og volum endrer seg når vi endrer en  eller flere parametre. Personlig mener jeg nok at når det gjelder arbeid med geometri, algebra eller funksjoner, må regnearket se seg slått i nytteverdi av mer dedikerte programmer som GeoGebra og GeoNext.

I løpet av arbeidet med leksjonen om regneark i DKL-studiet har jeg fått øynene opp for at regneark kan brukes til mer enn det man tenker på i første omgang. Som matematikklærer er det selvsagt en drøm hvis man f.eks. bruker regneark til å lage etiketter i kunst- og håndverk eller at elevene lager gloseprøver til hverandre. Det ville gjøre min undervisning mye lettere ved at elevene bruker et program de kjenner godt fra flere fag, på samme måte som de bruker samme tekstbehandler i norsk, engelsk, samfunnsfag, med mer. 

Likevel ser jeg at når jeg selv foretrekker andre, mer spesialiserte program når jeg skal gå inn i et emne, kan jeg da forvente at lærere i andre fag skal bruke regneark? Jeg vil tro at f.eks. lærerne i kunst- og håndverk kjenner til minst like gode (og gratis) program de kan bruke for å designe etiketter.

Skal man videreutvikle bruk av IKT i skolen tror jeg på å gjøre ting så enkelt for lærerne som overhodet mulig. Hvis lærere i samfunnsfag finner at regneark er nyttig å bruke i forbindelse med behandling av statistikk er det kjempefint. Likeså hvis språklærere vil bruke det til glosetrening. Men hvis det ikke er enkelt nok å bruke, vil mange lærere velge det bort til fordel for andre program. Jeg vil nok tro at mange lærere opplever regnearkets oppbygging og f.eks. bruk av logiske hvis-så setninger som komplisert.

Men som lærer vet man at man slett ikke skal gi opp på forhånd. Alt kan læres på et visst nivå til alle. Men kanskje en god start hadde vært å endre det norske ordet? "Regneark" er da noe som hører matematikken til?

Bruk av digital lyd i matematikkundervisningen?

Jeg underviser først og fremst i matematikk, og gjennom dette studiet har jeg i de fleste oppgavene forsøkt å tenke på hvordan jeg kan relatere leksjonsemnene til matematikk. Grunnen til det er ikke at jeg skal være fagidiot og kun tenke på "mitt" fag, men jeg tror jeg har flere matematikklærere med meg når jeg hevder at matematikkunervisning, kanskje særlig på ungdomsskolen, kan bli vel tradisjonell. Jeg arbeider på en gammel skole hvor det ikke er plass til flere elever enn det vi har nå. Det betyr at vi har liten tilgang til grupperom, og at undervisning først og fremst skjer i et rom med full klasse. Mer enn en gang har jeg prøvd å vri hjernen min for å komme opp med nye, gode ideer til hvordan vi kan variere det som skjer i klasserommet slik at det ikke blir for mye oppgaveløsing.

Når det gjelder bruk av lyd, er kanskje ikke koblingen til matematikk helt åpenbar. I lavere klassetrinn bruker man en del matematikksanger for f.eks. å lære tallrekkefølge og gangetabellen, men når man går lenger opp i klassetrinnene er kanskje den eneste form for lyd som høres i klasserommet lærerens forklarende stemme?

I følge Dunn og Dunns etter hvert godt kjente teori om hvordan vi lærer best, finnes det en gruppe som (i tillegg til mange andre faktorer) har god nytte av en auditiv læringsstil. Det kan være at tradisjonell matematikkundervisning først og fremst har benyttet seg av en visuell læringsstil.

For å trekke dette nærmere bruk av digital lyd i undervisningen, ser jeg av egen erfaring at en del elever har problem med å formulere matematikk på papir, men hvis vi setter oss ned og prater om f.eks. en tekstoppgave har eleven lettere for å se for seg en løsning. Kan bruk av digital lyd være et supplement til denne samtalen?

I mappeoppgave M3 forsøkt jeg meg på å spille inn et egentlig ganske tradisjonelt matematisk spørsmål som jeg like gjerne kunne lest ut av Rhind-papyrusen. Det er nok ikke en revolusjon i bruk av digital lyd, men tanken bak var i første omgang den at for svake lesere vil en slik måte å få presentert en oppgave på være til hjelp. De trenger ikke bruke krefter på å dekode teksten. Samtidig har jeg også sett i egen undervisning at det er ikke alltid det skal så store variasjoner til før en oppgave som i utgangspunktet virker kjedelig kan bli mer spennende. Slik kan kanskje det å lese inn lyd ved hjelp av f.eks. Audacity være med på å gi matematikklæreren enda et redskap for å nå flest mulig elever.

Jeg er ikke ferdig tenkt på dette området ennå, men hvis noen har ander ideer og kommentarer til hvordan man kan bruke digital lyd også i matematikken, blir jeg glad for å høre om det.

Å publisere bilder av elever

Å publisere bilder på nettet i skolesammenheng er ikke alltid like enkelt. På den ene siden hender det jo at man får til gode ting sammen med elevene, og vil gjerne vise dette fram (og foreldre vil gjerne se), samtidig må man passe på slik at dette ikke går på bekostning av personvern og andre hensyn man må ta.

På skolen der jeg arbeider har vi løst det på denne måten: Ved starten av hvert skoleår må alle elevene og deres foresatte aktivt skrive under på et skjema der de tillater/reserverer seg mot at eleven/deres barn kan avbildes på skolens hjemmeside. Vi skriver vanligvis ikke navn på bildene vi legger ut på nettet. Noen ganger kan det være aktuelt å skrive navn hvis f.eks. noen har vunnet en konkurranse eller lignende. Vi innhenter da samtykke i hvert enkelt tilfelle.
I tillegg bruker vi også lms fronter. Man må ha passord for å komme inn på Fronter, og selv om alle foresatte har et felles passord, regner vi dette som et lukket område og kan her legge ut bilder fra klasseturer og arrangementer hvor det er lettere å identifisere deltakerne på bildet. Det kan diskuteres hvor sikkert området er, i og med at så mange kjenner brukernavn og passord, men vi identifiserer uansett ikke elever med navn her heller (og de foresatte som har interesse av bildene kjenner vel igjen sine håpefulle).

Vi kan helt sikkert bli bedre, men jeg synes vi er et stykke på vei når det gjelder å ta de hensyn som skal tas.

Så langt er publisering av bilder stort sett innenfor det man som lærer har kontroll på. Det finnes andre ting vi slett ikke kan kontrollere. Jeg arbeider i ungdomsskolen og det hender med ujevne mellomrom at vi må samtale med elever som har lagt ut bilder av andre elever (eller lærere) på nettet. Det kan være bilder tatt på skolen eller i private sammenhenger, uansett er det et problem når det skaper konflikter på skolen. Ofte forsvarer elevene som har publisert noe seg med at de ikke visste, eller at det bare var en spøk. Det er vel ikke så farlig?

Jeg tar altså meg selv i å forsøke å gjøre dette så korrekt jeg kan som lærer, mens jeg ikke er like flink til å lære mine elever det samme. Selvsagt har jeg formant dem om at de skal innhente samtykke fra personene på et bildet før de publiserer, men å arbeide systematisk med dette emnet har jeg ikke gjort.

Jeg mistenker at majoriteten av norske skoleelever kan alt for lite om dette, selv om det daglig antagligvis publiseres tusenvis av bilder av og med barn under 15 år. Jeg fikk meg en vekker i fjor da jeg var til stede på et foredrag som ble holdt av en representant fra Barnevakten. Foredraget omhandlet hvilken informasjon barn bevisst og ubevisst legger ut om seg selv og sine nærmeste på nettet. Vi ble vist autentiske eksempler på hjemmesider som unge hadde laget hvor informasjon om hvem de var, hvor de bodde og hvem som var vennene deres lå helt åpent. I tillegg finnes det flere nettsider av typen deiligst.no hvor unge kan legge ut bilder av seg selv og vennene sine. Nå skal jeg være forsiktig med å framsette beskyldninger jeg ikke har dekning for, men jeg tviler på at de som står bak f.eks. deiligst.no hadde personvern lengst framme i hjernebarken da de lagde disse sidene.

For å komme til en eller annen slags konklusjon, vil jeg si at det selvfølgelig er viktig at vi som lærere kjenner regler for hva vi kan publisere, men det er like viktig at vi deler vår kunnskap med elevene. Noen elever i dag er allerede større bidragsytere til det digitale samfunn enn vi voksne er, og derfor er det av stor betydning at vi som kan noe om hva som kan publiseres formidler dette videre.